Hvem hadde forventet at 2017 ville bli et valg der retorikk ble ett av de viktigste debattpunktene? Her er et utvalg av uttalelser fra partiledere om retorikk i det siste:

"Jeg har bare hørt hele denne valgkampen en debatt om retorikk, om ordvalg, om...helt meningsløse beskyldninger." (Siv Jensen, NRK P2 Politisk valgkvarter  25.8.2017)

"Det er denne kollektive tankegangen...Noe fint i Norge kan gå i stykker dersom vi fortsetter med statsråder som snakker på denne måten...Vi må ha en anstendig retorikk. Og det er her jeg har den største innvendingen mot FrP at måten man snakker om folk på, de konfliktene man bidrar til å bygge opp under, det gjør Norge kaldere og hardere." (Trond Giske, NRK P2 Politisk valgkvarter 25.8.2017)

"Det som er poenget er jo at den retorikken som FrP og Sylvi Listhaug bruker, den er med på å skape utfordringer når du bruker den retorikken mot flyktninger...Skal vi gi menneskene en mulighet til å bli en del av vårt samfunn? Det fører Listhaugs retorikk til at blir vanskeligere." (Knut Arild Hareide, NRK Partilederdebatt 14.8.2017)

"Det som jeg reagerer på...er den splittende retorikken. Vi veit at hvis det blir for mye spenninger så vil vi ikke lykkes med integreringa." (Trygve Slagsvold Vedum, NRK P2 Politisk valgkvarter 28.8.2017)
 
"Frp har flyttet grenser i måten vi snakker om hverandre på. Erna Solberg har normalisert en splittende retorikk." (Jonas Gahr Støre, Dagbladet 26.8.2017)

På den ene siden burde en kanskje ha forventet dette. I sin landsmøtetale sa Jonas Gahr Støre at 2017 ville være "et veivalg men også et verdivalg." Han brukte mesteparten av tiden på å beskrive veivalget (politikken), men han brukte slutten av talen, som blir tillagt mest vekt og oppmerksomhet, på en følelsesladet fordømmelse av FrPs høyrepopulistiske retorikk: "I Norge har vi statsråder som truer med å boikotte medier de ikke liker...som mener vi trenger et nytt korstog mot islam, som mistenker mennesker, som flykter til Norge fra krig og nød, for å ønske å bli båret hit til landet på gullstol. Vi har statsråder som sår splid i en tid som roper på samhold." Dette signaliserte tydelig at FrPs retorikk var en av tingene Ap gikk til valgkamp mot, og "verdivalget" kunne brukes som taktikk dersom "veivalget" ikke virket. 

Nå, med et Ap under 30% på flere meningsmålinger og Sylvi Listhaug som fortsetter å komme med sjokkerende uttalelser, kan en forstå at Støre mente tiden var inne for å legge om taktikken. På lørdag stod det i Dagbladet: "Jonas angriper Erna etter nedtur på målingene: - Erna gjør Norge til et kaldere samfunn." Kjernen i argumentet er som følger:

"Arven fra Erna Solberg er at hun lar Frp gjøre Norge til et kaldere og hardere samfunn. Frp har flyttet grenser i måten vi snakker om hverandre på. Erna Solberg har normalisert en splittende retorikk. Det lengste hun har gått er å si at 'jeg ville ikke ordlagt meg slik'. Samtidig har hun gitt et stilltiende nikk til at uttrykk som at flyktninger 'bæres på gullstol', at de som er uenige med Frp er 'hylekor', og at vi har fått en 'vi og de'- retorikk rundt integrering. Hvis dette skal fortsette i fire år til, da får vi et endret Norge. Et hardere samfunn med større forskjeller, svekket tillit mellom folk og hardere fronter. Dette er et samfunn i strid med den norske modellen."

Nå bruker Støre såklart også retorikk for å angripe FrPs retorikk. "Kaldere" er et veldig godt norskt eksempel på det Richard Weaver betegner som et "djevelord", dvs. ord som gir sterke følelsesmessige assosiasjoner og farger ordene de blir forbundet med på en negativ måte (kanskje å forvente i et land med korte sommere og kalde vintere). Prøv for eksempel denne beskrivelsen av en person: "Han er varm, intelligent og ambisiøs." Virker det som en hyggelig person? Prøv igjen, men denne gangen endrer vi bare ett av ordene: "Han er kald, intelligent og ambisiøs." Merker du hvordan bildet en får plutselig går fra en potensiell venn til en psykopat? Det er fordi det følelsessterke ordet (kald) farger de mer nøytrale ordene (intelligent og ambisiøs). Om nok velgere assosierer FrP med kulde så blir det nok færre som stemmer på dem og deres samarbeidspartnere på valgdagen. 

Men Støres retorikk faller godt innenfor den siviliserte norske tradisjonen for debatt og argumentasjon. Retorikken fra FrP (hovedsakelig Listhaug) som mange reagerer på er av en annen art ikke bare en annen grad. Det er hovedsakelig to aspekter ved retorikken til FrP som har skapt reaksjoner: Stråmann-argumentasjon og fiendebilder. 

Stråmann-argumentasjon
"Tenk deg at du var i en boksekamp, men istedenfor å måtte slå din motstander overende lager du et fugleskremsel som ser ut som din motstander og slår denne i bakken istedenfor. Er ikke det mye lettere? Stråmann-argumentasjon er en overforenklet og fordreid versjon av en annens synspunkter som er lett å tilbakevise. Dette er en teknikk som vanligvis brukes når ens egne argumenter ikke er spesielt overbevisende." (Writing and Rhetoric, McInelly and Jackson) For et par uker siden ga Dagbladets kommentator, Martine Aurdal, en veldig god analyse av og et godt eksempel på argumentasjonsteknikken Sylvi Listhaug bruker mot sine politiske motstandere (se under).

Eksemplet hun bruker er at Listhaug hevder KrF har satt opp en "godhetskonkurranse" der det er om å gjør å gi mest penger istedenfor å hjelpe flest mennesker. Dette er en karikatur av KrFs bistandspolitikk som det er lett å være imot, men det er ikke fakta. Som Hareide påpeker i VG: "I vår behandlet Stortinget et omfattende forslag til bistandsreform fremmet av nettopp KrF. Alle forslagene vi fikk vedtatt gikk på å bedre bistandens innretning og kvalitet, ikke på størrelsen av bistandsbudsjettet. Hvorfor ikke søke fakta, Listhaug, i stedet for å lage fordommer om andre?" Problemet er at stråmann-argumentasjon kan fungere godt dersom "den andre personen ikke får mulighet til å svare eller gi en riktig fremstilling av ens eget synspunkt." (McInelly & Jackson) Nå har Hareide muligheten til å følge opp debatten med kommentarer på dette i media, men siden det er færre velgere som leser disse enn dem som hørte den første debatten så kommer de fra det med karikaturen Listhaug ga. I tillegg så blir Listhaug hjulpet av vennlige nettaviser, blogger og facebook-sider som gjentar hennes karikatur.

Martine Aurdal gir den følgende dommen: "For alle som ønsker en opplyst offentlig, der det beste argumentet kan vinne fram, en slags borgerlig offentlighet, er denne argumentasjonen forsøpling og dessverre en stor nedtur" og "sånn fordummer hun den offentlige debatten."

Fiendebilder
Som nevnt av Nils Johan Høvik, var ett av kjennetegnene på politisk propaganda under verdenskrigene var at en måtte "hamre inn skillet mellom 'vi' og 'de andre' slik at det ikke etterlates noen tvil om hvem man skal hate." Man måtte skape et fiendebilde for å overbevise vanlige mennesker at det var greit å behandle "de andre" umenneskelig. Jens Kjeldsen, professor i retorikk ved Universitetet i Bergen, beskriver noen av strategiene nazistene brukte: "konstruer et os-mod-dem, umenneskeliggør fjenden og gør ham til syndebuk og årsag til alle problemer – ja, til det onde selv." Jøder ble sammenlignet med rotter, i Rwanda kalte hutuene tutsier for "kakkerlakker" og på Facebook har både sigøynere og muslimer i Norge blitt kalt "brunsnegler." Disse betegnelsene impliserer at en menneskegruppe er skadedyr (ikke mennesker) og at de bør fordrives eller utryddes.

Man kan si at fiendebilder har en legitim funksjon i å vekke mennesker til kamp mot reell ondskap, som da Arnulf Øverland forsøkte å vekke nordmenn til kamp mot nazismen på 1930-tallet:

"Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!"

​Listhaug har sett ut islamismen som den store ondskapen som idag må bekjempes. Hun kaller islamismen "nåtidens skrekkideologi" og sier om terrorister: "Dette er personar som rett og slett ... deira eige liv betyr ikkje noko for dei. Dei drep seg sjølve og andre." De fleste politikere og andre vil nok si seg enige i dette, og ordene er ikke veldig annerledes enn dem som har blitt brukt av Støre, Hareide og andre for å fordømme terrorister.

Det som er kontroversielt er heller hvor snever definisjonen av "vi" og hvor bred definisjonen av "dem" skal være. Bevisst eller ubevisst beskriver Listhaug ofte flyktninger og terrorister med lignende uttrykk eller bruker "disse menneskene" og så vet man ikke om hun snakker om flyktninger eller terrorister. Forslaget hennes om å fengsle asylsøkere som ikke kan dokumentere sin identitet så vel som de som har fått avslag på asylsøknad, behandler flyktninger som potensielle terrorister. Per-Willy Anundsens utsagn om at "et nytt korstog kan bli nødvendig" og Listhaugs mistanke om at flyktninger ønsker å bli bært til Norge på gullstol gir ikke noe tydelig skille for å vise at flyktninger er eller kan bli "en del av et større 'vi'", som Jonas Gahr Støre kaller det. Når Listhaug i tillegg beskylder Hareide for å "sleike imamer oppetter ryggen" så forsterker det inntrykket om at alle muslimer, imamer og flyktninger hører til "de andre" i Listhaugs verdensbilde.

Dette er en uklarhet som det kan virke som om FrP er godt tjent med. Dersom de blir for skarpe og overgeneraliserende i retorikken så blir det ikke lenger stuerent for Høyre, Venstre og KrF å samarbeide med dem. Men dersom de virker for vennligstilte mot flyktninger så taper de støtte blant egne velgere som ser nettopp dette som hovedgrunnen til å stemme på FrP. 

Gjør det noe?
Siv Jensen svarte med å avfeie angrepet til Støre som en avledningsmanøver: "Støre unnlater å snakke om om asyl- og innvandringspolitikken, og vrir det over til å handle om retorikk. Men utfordringene blir ikke borte selv om Støre stikker hodet i sanda. Hva mener han med at Norge er blitt kaldere? Det er bare påstander uten innhold."

Det har blitt sagt at en bør dømme mennesker etter hva de gjør, ikke hva de sier. Det er det som er kjernen i Siv Jensens motargument: "Jeg har bare hørt hele denne valgkampen en debatt om retorikk, om ordvalg, om...helt meningsløse beskyldninger." Men når en er politiker så er faktisk en av dine viktigste oppgaver å si ting. En politiker argumenterer overfor velgere og partimedlemmer hvordan verden er, hva slags problemer den har og hva som er de beste løsningene. Velgere stemmer basert på disse argumentene og gir et parliament og en regjering sin demokratiske legitimitet. Og da har det noe å si hva slags verden og hvilke løsninger en politiker argumenterer for.

På en uke har Sylvi Listhaug, en dyktig kommunikatør med fortid i First House, satt hele regjeringsprosjektet til Erna Solberg i fare. Etter en opphetet debatt mellom Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug på P2, der Listhaug sier "det gikk en kule varmt", så nekter nå KrF å drive valgkamp sammen med samarbeidspartner FrP, og det spøker for en borgerlig regjering. Hva var det som vekket slike sterke følelser og til og med førte til en irettesettelse fra  statsminister Erna Solberg? Ifølge Hareide så var det retorikken som Listhaug brukte.

Hva mener Hareide her når han sier retorikk? Ifølge Aristoteles er retorikk "evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale." Det kan umulig være denne evnen Hareide kritiserer. Det store norske leksikon definerer retorikk som "kunsten å tale for å overbevise, samt tradisjonen som forteller hvordan dette kan læres og videreformidles." Dette virker heller ikke så veldig graverende. Vi må nok heller til en mer upresis definisjon av ordet slik det ofte brukes i valgkamper: "språk som er ment å ha en overbevisende eller imponerende virkning, men som ofte vurderes å mangle oppriktighet eller innhold." 

Likevel er vi ikke helt i mål. For Hareide bruker jo selv retorikk i klippet ovenfor. Bare for å nevne noen strategier så bruker han forsterkning ved gjentagelse ("Det er ingen parti som ønsker åpne grenser. Det er ingen parti som ikke har tatt avstand til den ekstreme islamismen. Det er INGEN parti som ikke sier at vi skal stille krav"),  kontraster ("Skal vi møte disse menneskene med mistillit eller med tillit? Skal vi bygge bruer eller skal vi bygge murer?") og deling av personlig informasjon for å bygge etos ("der har jeg en fordel med min bedehusbakgrunn. Det er ganske mange uttrykk som jeg aldri har hørt, brukt eller forstått").

Det er ikke det at Sylvi Listhaug bruker retorikk generelt som vekker så sterke følelser her. Stridens kjerne er uttrykket hun brukte: "Hareide sleiker imamer oppetter ryggen." I retorikken ville en kalle dette et konkret bilde, det Aristoteles kalte pro ommaton poiein: visualisering eller "å bringe noe foran øynene." Siden en må regne med at Listhaug ikke anklager Hareide for å bokstavelig sleike imamer oppetter ryggen, så må en gå ut i fra at dette er en metafor for at han bøyer på sine prinsipper for å tekkes eller innynde seg hos den gruppen. Men bildet vi får servert foran øynene våre er ikke pent. Det skaper vemmelse, avsky og vil for en viss velgergruppe koble Hareide til både homofile og imamer. For å være presis i formuleringen så er "denne retorikken" som Listhaug bruker en visuell metafor som spiller på seksuelle assosiasjoner for å identifisere Hareide med ekstreme imamer.

Dette er ikke tilfeldig. Listhaug har aktivt forsøkt å få flere kristenkonservative i Norge til å bytte fra KrF til FrP, og i debatten på P2 forsøkte Hareide å svare på det ved å vise at FrP og Listhaug sin politikk ikke var forenelig med kristne verdier (samme poeng som Martin Kolberg hadde på debatten ved Evangeliesenteret og som Hareide skrev om deretter i VG). Etter sin erfaring som praktikant ved Representantenes hus i USA har Listhaug tatt tilbake en spissere og mer følelsesladet kommunikasjonsstrategi til Norge, som går lenger og tøyer flere grenser enn vi er vant med. Hun sa i ettertid at "det gikk en kule varmt", men har ikke angret eller sagt unnskyld. Her er hennes kommentar på NRK:

​"Kritikerne har kalt Listhaugs kommentar om «imam-sleiking» for smakløs og vulgær, men det preller av på Frp-politikeren som mener hun snakker et språk vanlige folk forstår.

– Det er nok av politikere som går rundt grøten. Jeg kaller en spade for en spade. Det er viktig å være tydelig og stå for det du mener, sier Listhaug."

Aristoteles hevder at det er tre kilder til overbevisning: etos, patos og logos. Patos er når vi blir overbevist gjennom følelser. Saken endrer seg ikke, men vårt følelsesmessige standpunkt i forhold til saken endrer seg. Vi endrer oss og ser derfor saken annerledes. Som Aristoteles skrev: "vi vet alle at vi tar andre avgjørelser når vi sørger enn når vi feirer, eller når vi er vennlig i forhold til fiendtlig innstilt." Dersom en ønsker å vekke sterke følelser så er ordvalg og konkrete bilder eller eksempler avgjørende. Studie på studie har vist at et sterkt, konkret bilde har mye større effekt enn abstrakte begrep eller vage beskrivelser. Dette vet nok Listhaug også, og det ville ikke forundre meg om hun valgte og tenkte ut nøyaktig denne metaforen før debatten med Hareide, og heller enn at "det gikk en kule varmt" så var det en bevisst strategi fra hennes side. I artikkel etter artikkel, debatt etter debatt og nå i dette blogginnlegget blir disse ordene gjentatt igjen og igjen: "Hareide slikker imamer oppetter ryggen." Som et konkret bilde er det designet for å vekke sterke følelser og for å drive en bjelke mellom Hareide og kristenkonservative velgere. Kanskje 11. september vil vise om det har virket.