På en uke har Sylvi Listhaug, en dyktig kommunikatør med fortid i First House, satt hele regjeringsprosjektet til Erna Solberg i fare. Etter en opphetet debatt mellom Knut Arild Hareide og Sylvi Listhaug på P2, der Listhaug sier "det gikk en kule varmt", så nekter nå KrF å drive valgkamp sammen med samarbeidspartner FrP, og det spøker for en borgerlig regjering. Hva var det som vekket slike sterke følelser og til og med førte til en irettesettelse fra statsminister Erna Solberg? Ifølge Hareide så var det retorikken som Listhaug brukte.
Hva mener Hareide her når han sier retorikk? Ifølge Aristoteles er retorikk "evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale." Det kan umulig være denne evnen Hareide kritiserer. Det store norske leksikon definerer retorikk som "kunsten å tale for å overbevise, samt tradisjonen som forteller hvordan dette kan læres og videreformidles." Dette virker heller ikke så veldig graverende. Vi må nok heller til en mer upresis definisjon av ordet slik det ofte brukes i valgkamper: "språk som er ment å ha en overbevisende eller imponerende virkning, men som ofte vurderes å mangle oppriktighet eller innhold."
Likevel er vi ikke helt i mål. For Hareide bruker jo selv retorikk i klippet ovenfor. Bare for å nevne noen strategier så bruker han forsterkning ved gjentagelse ("Det er ingen parti som ønsker åpne grenser. Det er ingen parti som ikke har tatt avstand til den ekstreme islamismen. Det er INGEN parti som ikke sier at vi skal stille krav"), kontraster ("Skal vi møte disse menneskene med mistillit eller med tillit? Skal vi bygge bruer eller skal vi bygge murer?") og deling av personlig informasjon for å bygge etos ("der har jeg en fordel med min bedehusbakgrunn. Det er ganske mange uttrykk som jeg aldri har hørt, brukt eller forstått").
Det er ikke det at Sylvi Listhaug bruker retorikk generelt som vekker så sterke følelser her. Stridens kjerne er uttrykket hun brukte: "Hareide sleiker imamer oppetter ryggen." I retorikken ville en kalle dette et konkret bilde, det Aristoteles kalte pro ommaton poiein: visualisering eller "å bringe noe foran øynene." Siden en må regne med at Listhaug ikke anklager Hareide for å bokstavelig sleike imamer oppetter ryggen, så må en gå ut i fra at dette er en metafor for at han bøyer på sine prinsipper for å tekkes eller innynde seg hos den gruppen. Men bildet vi får servert foran øynene våre er ikke pent. Det skaper vemmelse, avsky og vil for en viss velgergruppe koble Hareide til både homofile og imamer. For å være presis i formuleringen så er "denne retorikken" som Listhaug bruker en visuell metafor som spiller på seksuelle assosiasjoner for å identifisere Hareide med ekstreme imamer.
Dette er ikke tilfeldig. Listhaug har aktivt forsøkt å få flere kristenkonservative i Norge til å bytte fra KrF til FrP, og i debatten på P2 forsøkte Hareide å svare på det ved å vise at FrP og Listhaug sin politikk ikke var forenelig med kristne verdier (samme poeng som Martin Kolberg hadde på debatten ved Evangeliesenteret og som Hareide skrev om deretter i VG). Etter sin erfaring som praktikant ved Representantenes hus i USA har Listhaug tatt tilbake en spissere og mer følelsesladet kommunikasjonsstrategi til Norge, som går lenger og tøyer flere grenser enn vi er vant med. Hun sa i ettertid at "det gikk en kule varmt", men har ikke angret eller sagt unnskyld. Her er hennes kommentar på NRK:
"Kritikerne har kalt Listhaugs kommentar om «imam-sleiking» for smakløs og vulgær, men det preller av på Frp-politikeren som mener hun snakker et språk vanlige folk forstår.
– Det er nok av politikere som går rundt grøten. Jeg kaller en spade for en spade. Det er viktig å være tydelig og stå for det du mener, sier Listhaug."
Aristoteles hevder at det er tre kilder til overbevisning: etos, patos og logos. Patos er når vi blir overbevist gjennom følelser. Saken endrer seg ikke, men vårt følelsesmessige standpunkt i forhold til saken endrer seg. Vi endrer oss og ser derfor saken annerledes. Som Aristoteles skrev: "vi vet alle at vi tar andre avgjørelser når vi sørger enn når vi feirer, eller når vi er vennlig i forhold til fiendtlig innstilt." Dersom en ønsker å vekke sterke følelser så er ordvalg og konkrete bilder eller eksempler avgjørende. Studie på studie har vist at et sterkt, konkret bilde har mye større effekt enn abstrakte begrep eller vage beskrivelser. Dette vet nok Listhaug også, og det ville ikke forundre meg om hun valgte og tenkte ut nøyaktig denne metaforen før debatten med Hareide, og heller enn at "det gikk en kule varmt" så var det en bevisst strategi fra hennes side. I artikkel etter artikkel, debatt etter debatt og nå i dette blogginnlegget blir disse ordene gjentatt igjen og igjen: "Hareide slikker imamer oppetter ryggen." Som et konkret bilde er det designet for å vekke sterke følelser og for å drive en bjelke mellom Hareide og kristenkonservative velgere. Kanskje 11. september vil vise om det har virket.
Likevel er vi ikke helt i mål. For Hareide bruker jo selv retorikk i klippet ovenfor. Bare for å nevne noen strategier så bruker han forsterkning ved gjentagelse ("Det er ingen parti som ønsker åpne grenser. Det er ingen parti som ikke har tatt avstand til den ekstreme islamismen. Det er INGEN parti som ikke sier at vi skal stille krav"), kontraster ("Skal vi møte disse menneskene med mistillit eller med tillit? Skal vi bygge bruer eller skal vi bygge murer?") og deling av personlig informasjon for å bygge etos ("der har jeg en fordel med min bedehusbakgrunn. Det er ganske mange uttrykk som jeg aldri har hørt, brukt eller forstått").
Det er ikke det at Sylvi Listhaug bruker retorikk generelt som vekker så sterke følelser her. Stridens kjerne er uttrykket hun brukte: "Hareide sleiker imamer oppetter ryggen." I retorikken ville en kalle dette et konkret bilde, det Aristoteles kalte pro ommaton poiein: visualisering eller "å bringe noe foran øynene." Siden en må regne med at Listhaug ikke anklager Hareide for å bokstavelig sleike imamer oppetter ryggen, så må en gå ut i fra at dette er en metafor for at han bøyer på sine prinsipper for å tekkes eller innynde seg hos den gruppen. Men bildet vi får servert foran øynene våre er ikke pent. Det skaper vemmelse, avsky og vil for en viss velgergruppe koble Hareide til både homofile og imamer. For å være presis i formuleringen så er "denne retorikken" som Listhaug bruker en visuell metafor som spiller på seksuelle assosiasjoner for å identifisere Hareide med ekstreme imamer.
Dette er ikke tilfeldig. Listhaug har aktivt forsøkt å få flere kristenkonservative i Norge til å bytte fra KrF til FrP, og i debatten på P2 forsøkte Hareide å svare på det ved å vise at FrP og Listhaug sin politikk ikke var forenelig med kristne verdier (samme poeng som Martin Kolberg hadde på debatten ved Evangeliesenteret og som Hareide skrev om deretter i VG). Etter sin erfaring som praktikant ved Representantenes hus i USA har Listhaug tatt tilbake en spissere og mer følelsesladet kommunikasjonsstrategi til Norge, som går lenger og tøyer flere grenser enn vi er vant med. Hun sa i ettertid at "det gikk en kule varmt", men har ikke angret eller sagt unnskyld. Her er hennes kommentar på NRK:
"Kritikerne har kalt Listhaugs kommentar om «imam-sleiking» for smakløs og vulgær, men det preller av på Frp-politikeren som mener hun snakker et språk vanlige folk forstår.
– Det er nok av politikere som går rundt grøten. Jeg kaller en spade for en spade. Det er viktig å være tydelig og stå for det du mener, sier Listhaug."
Aristoteles hevder at det er tre kilder til overbevisning: etos, patos og logos. Patos er når vi blir overbevist gjennom følelser. Saken endrer seg ikke, men vårt følelsesmessige standpunkt i forhold til saken endrer seg. Vi endrer oss og ser derfor saken annerledes. Som Aristoteles skrev: "vi vet alle at vi tar andre avgjørelser når vi sørger enn når vi feirer, eller når vi er vennlig i forhold til fiendtlig innstilt." Dersom en ønsker å vekke sterke følelser så er ordvalg og konkrete bilder eller eksempler avgjørende. Studie på studie har vist at et sterkt, konkret bilde har mye større effekt enn abstrakte begrep eller vage beskrivelser. Dette vet nok Listhaug også, og det ville ikke forundre meg om hun valgte og tenkte ut nøyaktig denne metaforen før debatten med Hareide, og heller enn at "det gikk en kule varmt" så var det en bevisst strategi fra hennes side. I artikkel etter artikkel, debatt etter debatt og nå i dette blogginnlegget blir disse ordene gjentatt igjen og igjen: "Hareide slikker imamer oppetter ryggen." Som et konkret bilde er det designet for å vekke sterke følelser og for å drive en bjelke mellom Hareide og kristenkonservative velgere. Kanskje 11. september vil vise om det har virket.
RSS Feed
